Om fornuft og følelser
Skal vi la 1) Fornuften eller 2) Følelsene styre oss?
Samfunnet er nok innrettet på at vi skal styres av fornuften, og her vil jeg sette det litt på spissen:
Til å oppnå dette går alle i den samme skolen med det samme verdisettet og lærer det samme. De som har lært det “riktige”, og kan gjengi det “på den riktige måten”, får gode karakterer og åpen vei videre til nye utdannelser hvor man får mer “riktig” å vite. Etterhvert når man samfunnets topposter hvor man får lov til å bestemme hva som “rasjonelt” og “objektivt sett” er “riktig”.
Ordet ‘rasjonell’ kommer fra det latinske ‘ratio’. Ratio betyr egentlig ‘beregning’, ‘fornuft’ eller ‘forstand’. I matematikken betyr det ‘forholdet mellom to tall’, eller om man vil, forholdet mellom to kvantiteter. Alt dette hører inn under det som ikke skal være til diskusjon.
Objektivt oversettes ofte med ‘saklig’ eller ‘allmengyldig’. Det skal heller ikke diskuteres.
Det som er spennende i dette er, at den som ofte selv hevder noe er både rasjonelt og objektivt og derved ikke skal trekkes i tvil, vedkommende forlanger å bli trodd på sitt utsagn, men er i virkeligheten styrt av egne følelser, som forteller ham eller henne at dette er riktig.
Hvor kommer dette fra?
Hvis vi vender tilbake til Nederland på 1600-tallet, finner vi filosofen Baruch Spinoza. Han peker på at mennesker har en “indre stemme” som kan fortelle hva som er riktig å gjøre i en gitt situasjon. Dette kaller han ‘fornuft’ eller ‘ratio’. I sin bok ‘Livsfilosofi’ beskriver Arne Næss at ratios stemme ikke taler til oss i ord, men gir oss en klar følelse av hva det riktige valget er. Man kan si at fornuften bruker en følelse til å styre oss.
Dette gjør at vi kanskje må tenke på nytt omkring skillet mellom fornuft og følelse. Men før vi gjør det, kan det være godt å se hva som skjedde med fornuften etter Spinoza.
Her er et eksempel: Kapitalismen, som regjerer den vestlige verden, forutsetter økonomisk vekst fra år til år. Men økonomisk vekst forutsetter økt produksjon, som igjen forutsetter økt forbruk av ressurser. Det kan vår lille klode ikke tåle særlig mye lengre. Vi har forbrukt naturen mer enn den tåler. Derfor taler man i dag om overgang fra kapitalistisk vekstøkonomi til sirkulærøkonomi. Men denne overgangen vil garantert møte motstand fra kapitalistene, fordi det eneste rasjonelle for dem er økonomisk vekst. Studerer man derimot naturen, vil man se, at den resirkulerer alle sine ressurser. Planter og dyr som dør, brytes ned og går tilbake som nye ressurser. Naturen har sin egen sirkulærøkonomi. Det har den alltid hatt, og det er derfor den har overlevd så lenge.
Ens egne verdier kan avgjøre om man nå skal satse på noe som er økonomisk fordelaktig på kort sikt, men ikke på lengre sikt, eller om man skal la det lange tidsperspektiv veie tyngst. Det er også spørsmål om hvem som har nytte av tiltaket på kort sikt og hvem som har nytte av noe annet på lang sikt. Det er her Spinozas ‘ratio’ - eller fornuft presentert gjennom en klar følelse uten ord - kan komme til nytte. Og det er alltid en følelse som får oss til å handle.
Om å konferere sine verdier
En beslutning basert på vår bruk av fornuft, kan godt gi oss følelsen av at dette er riktig. Og så handler vi. Men hvis fornuften presenterer oss for to motsatte utfall av et valg, kan det kreves dypere overveielser. Vi må kanskje konferere våre egne verdier. Verdier er varige og brede, i motsetning til våre holdninger til bestemte saker, som kan variere avhengig av situasjon eller andre omstendigheter. Holdninger utvikles på basis av verdier, men de kan alltid endres, hvis vi får nye opplysninger. Verdiene danner oss som mennesker fra oppveksten og videre i vårt voksne liv, de endrer seg sjelden, og gjør de det, skjer det gjerne gradvis og gjennom lengre tid.
Hva påvirker våre holdninger?
Fornuften er via opplysningstiden og senere industrialiseringen blitt innsnevret til et kombinert tidsmessig og formålsmessig begrenset rom.
I samfunnet utvikler det seg “vedtatte sannheter”, det vil si at det er, eller virker som det er, en majoritet som mener noe bestemt om en sak eller en type saker. De påstår kanskje til og med at dette objektivt sett er riktig. Det at flere mennesker mener det samme om noe, er intersubjektivt, ikke objektivt. Det er ikke mange ting som er objektive i forhold til hva som er best.
Man kan velge å gi intersubjektiviteten tyngde i valget. I blant kan dette utvikle seg til et gruppepress som stenger for et klokere valg.
Noe som kan se fornuftig ut på kort sikt, kan være direkte dumt i et lengre tidsperspektiv. Og noe som kan tjene et bestemt formål på et sted, kan være skadelig for andre formål på det samme stedet og til samme tid.
Greier man å beskrive de nødvendige vurderingene i disse to dimensjoner, og så utvikle dem til klare beskrivelser man lett kan ta et standpunkt til, kan man beskrive hvordan fornuften kan anvendes og derved danne våre holdninger i situasjonen.