Et kinesisk ordtak sier: “Hvis man haster gjennom livet ser man kanskje målet i det fjerne, men ikke blomstene langs veien.”
I tidligere blogger har vi kommet inn på begrepet ‘langsom tid’. Begrepet innebærer at vi bruker nødvendig tid for å utføre det vi gjør ordentlig, fullfører et stykke arbeid med god kvalitet, og at vi selv er komfortable med den tiden som er til rådighet for det vi skal. Vi føler tilfredshet med tilværelsen og det vi opplever. Og vi tar en liten pause iblandt med god samvittighet.
Motsatsen er at andre - eller vi selv for den del - krever at vi utfører mer enn det er avsatt tid til å gjøre skikkelig, så det vi gjør blir sånn passe halvgjort, at det ikke er tid til at samtaler blir gode, at vi føler at vi alltid er på etterskudd, fordi det ikke er tid nok. Kanskje har vi tatt på oss flere oppgaver enn vi burde, eller at andre stiller større krav til oss enn de burde. Som regel er det ingen anerkjennelse å hente for dårlig utført hastverksarbeid, hverken fra oss selv eller andre. Vi nærmer oss begrepet ‘hurtig tid’.
Den norske dikteren Jan-Magnus Bruheim fra Skjåk har skrevet diktet ‘Den annsame’, hvor han belyser noe vesentlig i livet.
Den annsame
Han har ikke stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter,
dei ansar han aldri på.
Mangt har han rekkje over.
Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera,
Det auka dess meir han fekk gjort.
Så lid det til endes med dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar er det vorte av?
Slik jaga han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att.
Dette var siste blogg innen en forhåpentlig god sommerferie.
Vi ønsker dere som følger oss en god sommer, finn en håndfull langsom tid og nyt livet. Vi vender tilbake med mer i september.
Kirstine og Trond