Skandinavene oppdager istiden
Vi er kommet til 1700-tallet, nærmere bestemt 1752. Da er vi langt inne i det vi kaller Opplysningstiden, en samfunnskritisk åndsretning i Europa som med tro på at alle menneskers evner fremmer de humanistiske idealer i et samfunnsmessig perspektiv. Opplysningstiden kom som et oppgjør med de gamle holdninger fra middelalderen, som var basert på et teologisk, kirkelig livssyn. Dette oppgjøret var på en måte allerede startet med Kopernikus’ heliosentriske teori fra 1543. (Heliosentrisk betyr at Solen, og ikke Jorden er sentrum i vår del av universet).
Så, i 1609 kom Johannes Kepler med sin avhandling om planeten Mars, en planet, som i likhet med Jorden, beveget seg i bane rundt vår felles sol. På skuldrene av blant annet dette kom interessen for naturhistorie. Erik Pontoppidan, som da var biskop i Bergen, utga nettopp i 1752 verket ‘Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie’. (Kilde: Wikipedia)
Vi forflytter oss nå til 1823, Norge er i union med Sverige, men den akademiske tilknytningen gikk fremdeles til København. Den danske geolog Jens Esmark var ansatt som professor ved Universitetet i Christiania, som var nyopprettet. Geologi var et viktig fag, og Norge var geologisk sett et uoppdaget land.
I nærmere 200 år hadde det vært gruvedrift i Kongsberg og Røros. Geologiprofessor ved universitetet, Jens Esmark og to studenter la i 1823 ut på en reise rundt i Norge på jakt etter nye metall- og mineralforekomster til gruveindustrien. Reisen gikk langs kysten på vestsiden av Oslofjorden, via Agder og Rogaland. Her kom de blant annet til Haukalivatnet hvor de la merke til at vannet var demmet opp av en jordvoll.
De fortsatte nordover langs Norges vestkyst og kom til Bergen. De var på forhånd blitt oppfordret til å undersøke en klippe ved utløpet av Sognefjorden, hvor Erik Pontoppidan i det tidligere omtalte verk ‘Det første forsøg på Norges Naturlige Historie’ fra 1752 hadde beskrevet klippen til å inneholde en mengde interessante fossiler. Fossiler fant de ikke, men til gjengjeld registrerte de at fjell flere steder var så glattslipt at det måtte være gjort av isen. Dog var det meget langt til nærmeste isbre.
Nå oppdaget de også at tiden var blitt knapp. Esmark måtte være tilbake på universitetet til nye forelesninger i høstterminen. De bega seg derfor til fots over fjellet fra Stryn mot Skjåk og Gudbrandsdalen. På veien måtte de krysse en bretunge fra nordenden av Jostedalsbreen. De oppdaget at denne skjøv en morene foran seg, en morene som lignet den de hadde sett nede ved Haukalivatnet.
På grunnlag av disse oppdagelsene trakk Esmark den slutningen at Norge en gang, da klimaet var kaldere grunnet endringer i jordbanens eksentrisitet, må ha vært dekket av is. (Ref. sammendrag av publikasjon fra 1824: https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/bor.12260). Han ble møtt med skepsis. I 1829 fremsatte Ignas Venetz fra Sveits tilsvarende teorier fra alpene. I 1840 kom Lois Agassiz med teorier om at Skotland hadde vært dekket av is. (Kilde: forskersonen.no).
Litt om istider
En istid er ikke noe enkelt fenomen som er likt fra gang til gang. Klimaet varierer hele tiden, og når en istid er over, blir det varmere. Nedenfor er vist stadier i siste istid. Bildeserien starter med forrige mellomistid, Eem, som var litt varmere enn den vi har nå, Holocen. Det er 10, 15 eller 20 tusen år mellom hvert bilde nedenfor.
Oppdagelsen og beskrivelsen av fenomenet ‘istid’, bidro til et paradigmeskifte i vitenskapen om geologisk historie. Daler og fjorder i Norge er formet av is eller vann. En dal med tverrsnitt som en V, er som regel laget av en elv. Har den derimot form som bokstaven U, er den som regel laget av en isbre. Og alt det glattpolerte fjell man kan finne i for eksempel Norge og Sverige, er også isens verk. For variasjoner i det danske landskapet har finnes ofte forklaringer knyttet til isdekket og isens bevegelser. Ikke mindst gjelder det i Mols Bjerge, med udforming af buktene og høydedragene innenfor. I noen av de laveste områder kan man finde en sjø, som har sit ophav i en isblokk, som gjennom tusener av år har smeltet akkurat der.
Her er en YouTubevideo som forklarer hvordan isen arbeider.
Kunnskapen om isens og vannets gjerninger i landskapet har gitt mulighet for å forklare hvorfor de mange steder i Skandinavia og ellers andre steder ser akkurat ut som de nå engang gjør. Ikke minst når vi vet at en istid ikke bare er det samme isdekket som ligger over alt, men at isdekket har skiftet etterhvert som vi fikk varmere klimaperioder som igjen ble avløst av kaldere gjennom hele istiden. Iskappen var på det tykkeste opp mot 3km, men da istiden gikk mot sin slutt, steg temperaturen på relativt kort tid opp til 8-10 grader høyere enn på det kaldeste. Det gjorde den uten klimapanel, kun med naturlige krefter og helt uten at mennesker kastet CO2 ut i atmosfæren.
Mellomistiden vi nå har heter Holocen. Her har klimaet skiftet mange ganger, etter den første oppvarmingen kom et tilbakeslag i perioden vi kaller Yngre Dryas. Etter litt over tusen år ble det igjen varmere, faktisk en god del varmere enn vi har i dag, og herfra varierte den globale gjennomsnittstemperaturen en ganske mye. Vi vet at klimaet har vekslet mellom kjølige perioder og varmeperioder. Sistnevnte hadde vi blant annet i eldre bronsealder, i romertiden, i middelalderen og den foreløpig siste kjølige perioden fra omkring år 1400 til ca. 1850, som vi kaller “den lille istid”. Noen mener vi fremdeles ikke er kommet helt ut av den, og at temperaturen derfor stiger som ventet, uavhengig av den industrielle revolusjonen og alt som har skjedd deretter.
Her er litt om hvordan isen arbeider:
Her er litt mer om hvordan isen arbeider:
Studier av istidene og deres virkninger gir også innsikt i de kreftene som idag som dengang styrer klimaet på jorden. Mennesker kan antagelig påvirke klimaet til en viss grad gjennom bruk av areal når skog og annen natur omgjøres til byer, veier og landbruk, men det er vanskelig å måle hvordan klimaet eventuelt påvirkes av dette på globalt nivå.
Istidene har påvirket landskapet på flere forskjellige måter og etterlatt tydelige spor, både under havoverflaten og oppe på tørt land. Klimaendringene har påvirket planter og dyr, deriblant menneskene som bodde her. Flere av de viktigste sporene på klimaskift har vi fra tiden omkring tidsrommet vi kaller Yngre Dryas. Mer om dette i neste blog.