Litt mer om klima etter (foreløpig) siste istid
Yngre Dryas og tiden deretter
Drivkraften bak veksling mellom istider og mellomistider er uregelmessigheter i jordens bane som fører til små forandringer i fordelingen av solinnstråIing melIom breddegrader og mellom årstider. Forskning på isbreer og deres vekslende tilstedeværelse er viktig for å forstå hvordan samspillet mellom atmosfaere, hav, biosfære, isbreer og ferskvann forsterker små forstyrrelser av klimasystemet til dramatiske utslag. Dette kan også inkludere menneskelig påvirkning.
Yngre Dryas er navnet på en klimaperiode etter at isen var godt i gang med å smelte etter siste istid. Av grunner vi ikke vet eksakt, falt temperaturen bratt i en periode fra ca. 12.900 år siden. Denne perioden varte i ca. 900 år. Dette var det siste, men også lengste avbruddet i den gradvise oppvarmingen av jorda etter istiden. Da vokste isdekket på nytt. Det var plutselig blitt nesten like kaldt som i de kaldeste periodene i istiden. Breene vokste, og de skubbet sand, stein og grus foran seg, som de la igjen når de trakk seg tilbake.
Isdekket vokste igjen, og løsmasser ble samlet foran breen i morener i Norge, Sverige og Finland. I Norge kalles morenen ‘Raet’, og er den største sammenhengende endemorene fra Yngre Dryas. Egentlig består den av to trinn, avsatt med ca. 250 års mellomrum. Det yngste og bakerste trinn kalles hovedtrinnet, og det demmer opp flere innsjøer på sin vei. Kan nevne noen fra vest mot øst: Rore ved Grimstad, Farris, Goksjø og Borrevannet i Vestfold, Vansjø og Femsjøen i Østfold til Saimen og Ladoga i Finland.
Man har diskutert hva temperaturfallet i Yngre Dryas kunne skyldes. Teoriene er mange, eksempelvis vulkanisme, blant annet i Island, meteorittnedslag over Canada, eller at den atlantiske havstrømmen som sendte varmt vann nordover, ble endret og sendte det varme vann i retning Portugal i stedet for nordover. Dette siste vet vi hendte, men vi vet ikke om det var hele forklaringen.
Etterhvert som isdekket økte gjennom Yngre Dryas, ble ferskvannstilførselen til havet mindre, de nordgående strømmene av varmere vann vendte tilbake og temperaturene steg i de nordlige regioner. Denne forandringen gikk vesentlig langsommere enn omslaget til kaldt klima. Etter hvert som klimaet ble varmere og mer menneskevennlig, kunne utviklingen starte mot stenalder, bronsealder, jernalder osv.
Tiden etter Yngre Dryas
Selv om kulden kom brått, og temperaturen etter ca. 900 år steg igjen, gikk temperaturøkningen ikke så fort som temperaturfallet tidligere. Klimaet varierte med en rekke varmere perioder avløst av kalde. Man regner at i stenalderen var klimaet tidvis forholdsvis varmt, men med kaldere perioder. Eldre bronsealder hadde også et mildt og fruktbart klima, som ble avløst av et kaldere og mer ustabilt.
Kommer vi ut til romertiden, rundt år 0, var klimaet blitt litt varmere igjen, for så å falle de neste hundreårene. I jernalderen er det observert sammenfall mellom klimaforandringer med nedkjøling og folkevandringer. Romerriket ble destabilisert og falt omkring år 400 e.Kr. Mot slutten av folkevandringstiden ble det riktig kaldt. Antagelig skyldtes det vesentlig to vulkaneksplosjoner, en i år 536, den neste i 540. Herfra tok det lang tid før forholdene ble bedre.
Når vi er helt ute ved vikingetiden, er temperaturen igjen på vei opp. Nordiske vikinger seilte forbi Island og fortsatte over til landet som i dag i Norden heter Grønland, et navn landet fikk fordi man der kunne dyrke korn og andre vekster menneskene trengte. Grønland heter ‘Kalaallit Nunaat’ på grønlandsk, det betyr ‘grønlændernes land’.
Det varme klimaet varte ikke så lenge. Snart ble det kaldere. De fleste skandinaviske bosettere reiste hjem i løpet av 12-1300-tallet, og heller ikke i dag er klimaet godt til korndyrking der.
Litt om de siste årene frem til i dag
Ut over i den sene middelalderen ble klimaet igjen kjøligere, og vi fikk det vi kaller “den lille istid.” Det var egentlig ikke en entydig kjølig periode, men en ustabil periode med relativt hyppige klimaskift. Noen ganger varmere enn i dag, noen ganger kaldere. Det skal ha regnet nærmest uten opphold i Nord-Europa fra våren 1315 til et stykke ut på høsten 1322. Andre ganger kom det to-tre eller fire uår etter hverandre, som medførte hungersnød og reduksjon i befolkningen. Uvær var heller ikke uvanlig. Et eksempel er “Den store manddrukning” som fant sted 15., 16. og 17 januar 1362. Her ble store områder i Danmark, Tyskland og Nederland oversvømt og ødelagt. Blant annet gjaldt dette den kjente handelsbyen Rungholt, som lå på den nordfrisiske øya Strand i det som dengang var den danske delen av Slesvig. Anslagsvis døde et sted mellom 25 000 og 40 000 mennesker i disse dagene. På 1400, 1500 og 1600.tallet kom det nye ødeleggende stormer. I årene 1740-1742, 1809/1810 og 1812/1813 gikk avlingene til grunne forårsaket av sommre fulle av regnvær, fulgt av tidlig vinterfrost, men også kraftige stormer.
Perioden fra ca. 1600 til midt på 1800-tallet var den kaldeste perioden. Året 1805 og 1820 var svært kalde. I 1815 skjedde et stort vulkanutbrudd i Indonesia, Det var vulkanen Tambora, som gikk i utbrudd. Dette senket temperaturen ytterligere fra det lave nivået som var der allerede. Fra omkring 1850 bedres klimaet noe. Her kommer perioder med varmere klima, avbrutt av noen år med kaldere. Fra ca. år 1900 er temperaturen rimelig stabil, det kommer en kort varmeperiode på 1930-tallet, men fra 1940 til ca. 1985 blir det kaldere igjen. Etter noen få år stiger temperaturen en del, men har en fallenede tendens fra år 2019-2023. (Kilde met.no)
