I natt brant «skogen» på toppen av Notre Dame. 13 000 trær var i strukturen der oppe, over hvelvingene. Kappet med øks i de franske skogene for over 800 år siden, allerede da eldgamle.

Det tok nesten 200 år å få ferdig kirken, i en tid der levealderen blant selv de best stilte var bare litt over 40. Jeg undrer meg på hva slags følelse av tid de hadde. Tid både før og etter en selv, og det å være en liten del av noe stort.

På nettet leser jeg at Nidarosdomen ble restaurert til 900-årsjubileet i 1930. Planleggingen ble vedtatt på Stortinget 61 år tidligere.  En imponerende planleggingshorisont, og det ganske nær vår egen tid. Hadde vi fått det til i dag?

Og så er det musikken.

Hele den vestlige kunstmusikken hviler, om ikke fullstendig, så i hvert fall tungt, på grunnsteinene som ble lagt av den gregorianske sangen. Og i Notre Dame på 1100-tallet, mellom hendene på Leonin og Perotin ved Notre Dame-skolen, fikk den en kraftig dytt i retning av den musikken vi kjenner i dag. Her bygdes reisverket, både til kirketaket og til musikkarven. Med hundreårene på horisonten.

Det var kanskje denne musikkbølgen som nådde helt opp til oss, med Biskop Eystein, som studerte i Paris på 1100-tallet og kom hjem til Trondheim, hvor han ga oss en av våre nå eldste nasjonale musikkskatter, Lux Illuxit Laetabunda, en del av Olavsliturgien.

Dette har vi klart, vi menneskene. Vi har bygd katedraler og kirkemusikk. Og her hjemme finner vi gjenklang av de samme storslåtte tankene, i musikken vår og i laft og stav og stein.

Den sorgen og den panikken som griper oss nå - er det fordi vi ikke lenger tror på vår evne til å bygge for ettertiden? At vi rett og slett ikke klarer å tenke 200 år fremover i tid? Er vi så mye i sentrum av vår egen tid at vi ikke klarer å planlegge uten oss selv?

Har du en gammel kirke der du bor, enten det er Nidarosdomen eller Vågå stavkirke:

Klapp litt på vårvarmt treverk og blankslitt stein og send dem en tanke, de menneskene som evnet å tenke de lange tankene.