Vi er ved Skagen i Danmark. Klokken er litt over 12, og vi er gått ut for 4 timer siden. Vi har god og langsom tid denne dagen, og stranden har vi nesten for oss selv. Vi kommer til å kikke ned på stenene. De er alle forskjellige, noen grå og uanselige, andre mer farverike. Solen glitrer friskt i de våte stenene og får farvene til å stråle.
Der får vi øye på en sten. Mellom alle de fine stenene i forskjellige farver dukker en opp med et særlig mønster. Stenen er en rombeporfyr, mye mulig fra Oslofeltet i Norge.
Den kom ikke i går, eller i fjor. Den har vært underveis lenge, reiste sannsynligvis med isen i en av istidene, og den har hatt god tid på reisen.
For omtrent 10 - 12 000 år siden var Skandinavia for foreløpig siste gang dekket av is. Weichselistiden, som den kalles, varte fra ca. 115 000 år siden til for ca. 10 000 år siden. Før det hadde vi Saale-istiden for ca. 200 000 år siden og Elster-istiden for ca. 300 000 år siden. Begge disse varte også i ca. 100 000 år.
Og dette var bare de tre siste istidene. Det har vært flere.
Is er en plastisk masse frossent vann som “renner” ganske langsomt ned fra der den ligger. Typisk noen få cm hvert døgn, noen ganger litt fortere, kanskje.
Is har beveget seg mellom Norge og Danmark med forskjellige “passasjerer” - som stenene her. Stenen har hatt mengder av tid på reisen. Flere hundre tusen år kan den ha hatt.
Stenen vi finner på stranden ble i sin tid brutt løs fra fjellet, fraktet avsted og polert til dagens form, delvis av isen, og delvis av havet, slipt mot sand og sten.
Men FØR alle istidene gikk det også tid. Rombeporfyren skulle dannes.
I Oslofeltet var det mange vulkaner, både større og mindre, og for opp mot 300 millioner år siden var de aktive. Lyse feltspatkrystaller lå forholdsvis intakte nede i magmakammeret i vulkanen. Flytende, mørk magma omsluttet krystallene. Trykket sendte massen utover landskapet. Porfyren var dannet. Stenen på bildet ovenfor er funnet på Jeløya i Oslofjorden. Denne stenen har også vært i isen etter at den ble til - mange ganger.
Opp mot 300 millioner år er så lang tid at vi vanskelig kan forestille oss det.
Hva er så 300 millioner år?
Det er litt over 2 000 år siden vår tidsregning startet. Legg denne tiden 150 000 ganger etter hverandre. Etter 3 ganger 2 000 år er vi i stenalderen. Da har vi fremdeles 149 997 x 2 000 år igjen til porfyrens opprinnelse.
Dette var bare historien om en porfyr. Andre stener har andre historier. Vi kan gjerne bruke en liten håndfull langsom tid til å tenke over det neste gang vi ser en sten.