Toget er to timer forsinket
Olav kom rett fra et hyggelig besøk hos venner i Arendal. De var nylig flyttet til byen. Fornøyd etter et trivelig besøk gikk han glad mot togstasjonen. Været var lyst og godt, og livet i byen hadde sin vanlige, litt rolige puls. Klokka hadde passert halv to på ettermiddagen, og toget hjem til Larvik skulle gå om en halv time.
Vel inne på stasjonen ser han en ung mann, og de kommer i en kort snakk. Den andre heter Jan, og han skulle med samme tog, men til Drammen. Jan bøyer seg ned over sin mobiltelefon, søker tydeligvis etter noe.
Kort etter kommer det beskjed til dem begge at grunnet forsinkelse er to-toget innstilt. Neste tog går ti over fire. Beskjeden sier at billetten de har til to-toget også kan benyttes på den nye avgangen. De kan bare logge på app’en og vise billetten når kontrolløren kommer.
Olav har nettopp fått to timer ekstra der på stasjonen. Han går et par runder inne på området. Så kikker han litt utenfor og får en idé. Hva med en liten byrunde i Arendal? Han går inn igjen. Jan sitter meget opptatt over mobilen. Olav spør om han har lyst til å bli med, men han sier at han er midt i et spill og vil fortsette med det. Og så har han noe jobb å gjøre etterpå. “Fint, vi ses om et par timer,” sier Olav og går ut.
Bare få ganger før hadde Olav besøkt Arendal. Han var ikke særlig kjent med byen, men nå ville han se seg litt om. Utenfor stasjonen går det veier i flere retninger, men en virker spennende. Den heter Iuellskleiv og går ganske bratt oppover, trangt mellom velholdte, godt hundre år gamle hus. Farvene er i hvitt, varm gult, rødt og grått, og husene er fint dekorert med utskjæringer og andre “snekkergleder”. En trivelig gate.
På toppen deler veien seg i tre. Han går ut Hylleveien og tenker, at den bærer sitt navn med rette. På nedsiden to meter fra veikanten kikker han ned på hustakene, og når han vender seg rundt, ser han rett inn i en ti meter høy mur. Over denne står grunnmuren til huset på oversiden. Fascinerende syn. Var det meningen det skulle ligge en by her? Utsikten er i hvert fall god.
Han snur og går tilbake til toppen, der Iullskleiv går over i Bendikskleiv, en svært bratt bakke som leder ham ned til Torvet.
I nedkant av Torvet får han se et veinavnskilt “Strandgaten” oppe på husveggen. Merkelig navn på en vei så langt inne på tørt land, tenker han stille. Bedre blir det ikke når han går videre i samme retning og ser skiltet “Malmbryggen” høyt der oppe på den hvite veggen. Det er faktisk et godt stykke ned til åpent vann.
Han fortsetter å gå og får plutselig se turistkontoret. Kanskje kan de gi en forklaring på dette med en strandgate og en brygge midt inne i byen? Og ganske riktig, her får han av en hyggelig dame vite om “Nordens Venedig” - som var en tidligere betegnelse på Arendal på grunn av alle kanalene. Arendal er bygd på syv holmer og delvis på fastlandet innenfor. Strandgaten ligger på det som var stranden mot sundet innenfor Friholmen. Nå er så å si alle vannspeil i byen fylt ut og bebygd. Siste rest av vann er Pollen og det som er igjen av Kittelsbukt. I byen diskuteres nå ønsket om å gjenåpne en av de gamle kanaler, den fra Kittelsbukt til Pollen.
I det Olav er på vei ut igjen, stanses han av en eldre mann som hadde hørt at han spurte om Malmbryggen. Han kunne fortelle at det fra midt på 1600-tallet og et par hundre år utover var en travel malmfart fra nettopp malmbryggen i Arendal.
Mannen presenterer seg som Anders, ser ut til å vite mye om dette, og Olav vil gjerne vite mer. Så han fortsetter å spørre hva denne malmfarten betydde. Anders kan fortelle at forekomstene av jernmalm i områdene rundt Arendal ble utvunnet ved hardt arbeid. Bønder fra opplandet fraktet malmen fra gruvene og hit til Malmbryggen. Her ble malmen lastet om bord på skip som seilte til jernverk andre steder i landet. Den gikk blant annet til Næs jernverk ved Tvedestrand, Fossum i Skien, Moholt ved Siljan i Telemark, Fritzøe i Larvik, Bærum via Sandvika og Moss.
Jernverkene produserte forskjellig, noen kanoner og kuler, andre også ovner, jerngryter og stangjern til smedens videre arbeid. Anders forteller at skipene som fraktet malmen i flere tilfeller kunne ta frakt av ferdigvarer eller annet i retur.
Fritzøe var Norges største jernverk med gode kontakter til København. Skip som kom med malm seilte for eksempel fra Larvik til København med de før nevnte ferdigvarer samt trelast. Returlast var gjerne varer som sukker, korn, tekstiler og forskjellige kolonialvarer. Dette kunne leveres i Larvik, Skien eller kanskje i Arendal hvis det var bestillingen.
“Hvorfor ligger Malmbryggen nå så langt inne i byen?” vil Olav vite. Anders forteller, at det var to bybranner i 1860-åra, der det meste brant ned. Bare Tyholmen ble spart, for rundt den var det kanaler som skapte nødvendig avstand til å begrense brannen. Etter brannene ble byen regulert og bygd opp på nytt. Gatene ble lagt om til rette gater, De fleste gjenværende vannveier ble fylt ut og utgangspunktet var lagt til den byen som ligger her i dag.
Olav takker for de gode fortellingene om byen. “Hyggelig å møte deg,” sier han til Anders. Han går ut døra og kikker på klokka. Den er blitt halv fire.
Stille og rolig går han mot Tyholmen, opp ved kirken, stanser litt og går ned trappa bak kirken, ut mellom de gamle husene på nedre Tyholmen, fortsetter så rundt Pollen og stopper litt ytterst på Langbrygga. Her ser han innseilingen til byen med de to fyr, Store og Lille Torungen. Og det er så mye han ikke vet. Samtidig fornemmer han at det er en lang og krokete historie bak det meste som finnes her, og forhåpentlig ligger en lang og god historie, som ennå ikke er skapt, forut. Med den refleksjonen går han tilbake til stasjonen. Vel ankommet ser han at det er ti minutter til togavgang.
Jan retter seg opp fra sin mobiltelefon i det Olav kommer inn. Han spør om Olav fikk en fin tur. “Det skal være sikkert, nå kan jeg virkelig si jeg har vært i Arendal,” sa han med et smil. “Og jeg vet at jeg vil tilbake igjen. Bli mer kjent med byen.”
Toget er kommet inn, og de går ombord. De finner plass på hver sin side av midtgangen, legger hver sin beskjedne bagasje på plass og er klare for en tur østpå.
Like før toget når Froland kommer konduktøren og ber om å få se billetten. Olav husker beskjeden, stemmer det at han kan bruke billetten fra forrige avgang? Han åpner app’en og viser billetten. Konduktøren nikker og ønsker ham god tur.
Jan hører deres kommunikasjon, og konduktøren vender seg mot ham. Jan tar telefonen og trykker for å åpne sin app med billet. Telefonen er tom for strøm.