Vinter
Ute er det hvitt.
Det har snødd i natt.
Inne er det nesten stille.
Kun smellet av et vindu
som lukkes mot en frossen karm,
høres.
- - -
Åpner døra og går ut.
Lytter.
Pusten fryser til hvit røyk.
Langt borte høres lyden av en
som skraper snø av hellegangen.
Så blir det stille.
Helt stille.
Kun egne skritt som knirker i snøen,
bryter stillheten.
Jeg stopper, holder pusten,
igjen er det helt stille.
- - -
Lengre nede klukker elva mykt
under isen
inne ved bredden.
Ei råk av åpent vann står i skarp kontrast
til de hvite sidene.
Morgenhimmelen speiler seg i vannet
og speilbildet lever - lavmælt og blidt.
En flaggspett flyr bølgende
over vannet
og lander selvsikkert
i skyggen inne ved stammen
på oretreet nederst på bredden.
Helt stille lytter den
mens øynene søker over horisonten.
En fossekall kommer
som en kork opp av vannet
og setter seg på iskanten
mens den gynger
opp og ned.
Kikker litt - og forsvinner under vann igjen.
Den finner mat nok ennå.
Over på andre siden av elva
kikker en røyskatt fram
under en sten.
Ser seg til den ene siden
og den andre.
Ser ut som den ble vár noe
og forsvinner fort inn
der den kom fra.
I dag er verden full
av beskjedent liv.
Krever ikke så mye,
bare å få leve
en dag til.
Vender om og går hjem.
Føler meg rik og glad.
Slutter meg til det beskedne liv.
Vil gjerne også
få leve
en dag til.
Fossekall: På dansk: Vandstær